
"Alle blir fri" (Ordatoriet 2021) og “Rasismens poetikk" (Ordatoriet 2019), to sakprosabøker fulle av poesi om rasisme, var mine første indie-utgivelse aleine. Men i 2018 ga jeg ut “Den store SLAM!boka”, Skandinavias første lærebok i SLAM!poesi sammen med Martine Næss Johansen, Kristine Lie Øverland, Tale Kvam og Sunniva Melbye, så jeg hadde på en måte gjort det før. Jeg har tidligere utgitt romanene "Vingespenn", "Ctr+Alt+Delete" og "Jeg kan oppløse mørket", barnebøkene "Blodmånenatta" og "Ildulven" og biografien "Krigerhjerte – min fars reise" på etablerte forlag. Jeg er ikke så imponert over de etablerte forlagene. 11. november 2026 lanserer jeg ungdomsboka "Amandla! Awethu!" der jeg har samla samtalene jeg har hatt med ungdom over hele Norge om rasisme, og 11. februar 2027 lanserer jeg romanen Ubuntu og har premiere på teaterstykket Ubuntu samtidig, for jeg er jo ikke riktig frisk. Ellers reiser jeg rundt og holder kurs og oppvisninger i SLAM!poesi og foredrag om rasisme, og så krangler jeg i offentligheten så ofte noen gir meg en mikrofon.

Hvordan kan vi håndtere rasisme fra skolen og politiet, tilfeldige forbipasserende og i våre egne familier? Hvordan kan vi støtte venner som opplever rasisme? Hvem som fant opp rasisme, og hvem har egentlig har lov til å si n-ordet? Blir det mer rasisme av at vi snakker om det hele tida? I fem år reiste Guro Sibeko rundt til skoler i Norge med et SLAM!poesiforedragom rasisme. Hun har snakka med minst 20 000 ungdommer om rasisme, og et stort flertall av dem var helt fantastisk smarte, kunnskapsrike og gode mennesker. I denne boka har hun samla samtalene, fordi alle fortjener å få møte de ungdommene, og fordi de fortjener å bli hørt langt uttafor auditoriet på skolen sin. De diskuterer folkemord og barnevern, de kjefter på og trøster hverandre, de er av og til rasende uenige og andre ganger en eneste lysende ball av antirasistisk kjærlighet og samhørighet. Guro Sibeko bidrar med fakta og ord som kan beskrive erfaringene deres, men veldig ofte er det ungdommene sjøl som hjelper hverandre å finne mulige veier framover.
En blokkleilighet i Groruddalen har vært kjernen i et sørafrikansk eksilmiljø i tre generasjoner. Der har Miriam Makeba sunget på nachpiel, der har Winnie Mandela vært på uformelt besøk. Nå henger de begge som idoler på veggene i stua, mens en ny generasjon skal lære å navigere rommet mellom hjemme- og utekultur og mellom besteforeldrenes mimring om blodig geriljakrig og foreldrenes angst for at de skal få de minste problemer med politiet. De har et sterkt fellesskap å lene seg på, men det fellesskapet skulle gjerne hatt mer penger. Til en fet leilighet i sentrum eller et senter for skeive funksjonsnetsatte anarkofeminister i Kayelitsha eller femti nyanser foundation, for eksempel. Heldigvis er teater-Norge i krise, alle må sette opp Hedda Gabler i mangel på nytt materiale, de skriker etter stoff med mer melanin i. Og på tvers av generasjonene deler menneskene i Ubuntu drømmer om å ta livet av en lang rekke karakterer, så noe sånt kan de lett levere. Men grensene mellom virkelighet og fantasi er ikke alltid like skarpe, og det som skjer på scenen skjer ikke alltid bare der.

Melaninrike og hvite kropper skilles ikke engang av fargen. Den som passerer som «hvit» et sted på jorda, kan være «melaninrik» et annet. Likevel er det stor forskjell på hvordan det er å leve med en hvit og en melaninrik kropp. Denne boka handler om hvordan vi kan gjøre det lettere å leve for alle.

Jeg kan ikke forestille meg en verden uten rasisme. Denne boka er likevel et slags kart for å komme dit.