Når livet henger i en tråd: Et ærlig intervju med redningsmannen Bjørn Carlsen

Bjørn Carlsen har tilbrakt 37 år i yrker der marginene mellom liv og død ofte måles i sekunder. Som redningsmann i 330-skvadronen og senere i Norsk Luftambulanse har han stått midt i noen av de mest dramatiske, krevende og menneskelige øyeblikkene som utspiller seg i norsk redningstjeneste. Med bakgrunn som sykepleier og et langt liv i operativ tjeneste, har han opplevd mer enn de fleste noen gang får et glimt av.

Det var nettopp ønsket om å gi folk utenfor systemet et innblikk i denne virkeligheten som etter hvert førte til boken Når livet henger i en tråd. Ikke fordi han ønsket rampelyset — tvert imot beskriver Bjørn prosjektet som en krevende, til tider overveldende prosess, fylt av både søvnløse netter, tvil og et massivt ansvar for å formidle historier på en etisk og troverdig måte.

I dette intervjuet deler han åpent hvordan karrieren hans egentlig startet med en ren tilfeldighet, hvordan et lavtflygende skolefly over Bymarka ble starten på en «chain of events» som definerte hele livet hans, og hvordan summen av hundrevis av sterke opplevelser – ikke én enkelt hendelse – har satt spor. Han forteller også ærlig om avslagene fra de store forlagene, om beslutningen om å selvpublisere til tross for risiko og kostnader, og om den bratte læringskurven han står midt i som fersk forfatter med eget forlag.

Samtidig skinner en annen side like tydelig gjennom: drivkraften, staheten, humoren — og troen på at hvis du virkelig har en historie som vil ut, må du tørre å satse.

- Du har hatt et langt yrkesliv som redningsmann og sykepleier. Hva var det som fikk deg til å velge et yrke der du hjelper andre – var det en spesiell opplevelse som satte deg på den veien?

For å være helt ærlig: nei. Jeg var rimelig lei av skolegang etter blåruss-gymnaset, som det het på 80-tallet. Det eneste jeg egentlig visste, var at jeg ikke skulle jobbe med sosial- og bedriftsøkonomi, og i hvert fall ikke sitte bak et skrivebord.

Karrieren min kom rekende på ei fjøl, bokstavelig talt. Det er den fulle og hele sannheten. En kjede av tilfeldigheter: En chain of events, som vi sier på flyspråket, førte meg tilfeldig inn i den flygende redningstjenesten.

Det startet med at jeg lå på en steinknaus oppe i Bymarka i Trondheim og funderte over hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Et lavtflygende, gult skolefly fra Forsvarets flyskole passerte over hodet mitt. Det utløste en søknad til den militære flyskolen – en skole jeg som 19-åring ikke visste eksisterte.

Jeg kom inn på et ukesopptak, men kom ikke gjennom nåløyet. Likevel satte det i gang en prosess som førte til at jeg to år senere ble tatt opp som redningsmannsaspirant ved 330-skvadronen, noe som var like krevende. Da var fremtiden lagt.

- Etter 37 år i operativ tjeneste har du sett og opplevd mer enn de fleste. Er det en hendelse som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg – og hvorfor?

Et klassisk spørsmål, som man ofte får i sosiale sammenhenger, eller av folk som ikke kjenner tjenesten fra innsiden. For å igjen være ærlig: Det er i praksis umulig å svare på dette. Når man har «sett 100 måter å dø på», vært tett på mennesker i nød og opplevd alle grader av hverdagstragedier, er det den totale samlede massen av inntrykk 
som setter varige spor. Det kan like gjerne være en 76-åring som nettopp har mistet livsledsageren sin gjennom 50 år, til en superdramatisk ulykke. Men det er klart at å gjenopplive en guttunge som har en 10-kroning «limt fast» i den sammenknyttede hånden sin etter å ha blitt kjørt ned av en lastebil foran huset sitt, er en sterk følelsesmessig opplevelse. Og den historien er ikke nevnt i boka, men er sann. Gutten hadde fått penger av moren sin og skulle sykle på butikken for å kjøpe is. Han kom aldri så langt. Alle som jobber i denne tjenesten har tilsvarende tragedier i minnebanken, sånn er den brutale virkeligheten. 
 

- Hvordan lærte du å håndtere de følelsesmessige sidene av jobben, der du stadig sto midt mellom liv og død?

Godt spørsmål, som det ikke er noe fasitsvar på. Alle må finne sin egen måte å håndtere sterke emosjonelle opplevelser. Jeg har heldigvis hatt en livspartner og frue som er både sykepleier og har jobbet mange år med tematikken. Men det meste må man håndtere på egen hånd. Min praksis har vært det jeg kaller «neste, vær så god». 
Hva jeg mener med det? At man ikke graver seg ned i følelser og emosjoner, men ser fremover, mot neste oppdrag. At man aksepterer at noen ganger går det galt, og at det ikke nødvendigvis er min feil.

Norsk Luftambulanse har gode systemer for debrief og emosjonell støtte under vakttjeneste. Men etter min mening er det aller viktigste hvordan man selv håndterer press og krevende situasjoner, på sitt eget indre plan.

- Hva var det som inspirerte deg til å skrive Når livet henger i en tråd – og når bestemte du deg for at disse historiene skulle deles med andre?

Hmm. Det har jeg lurt på noen ganger selv. Det er ihvertfall ikke for å bli kjendis. Men jeg har vel fått høre fra operative kolleger opp gjennom årene at jeg har en verbal evne til å presentere oppdrag og operativ virkelighet, så rundt «Covid Times» begynte jeg å tenke at det kanskje var noe i det. I tillegg til at jeg kanskje er en «shit magnet», som 
har en tendens til å havne i utfordrende situasjoner. 

- Var det vanskelig å finne balansen mellom å formidle sterke opplevelser og samtidig ta hensyn til de menneskene historiene handler om?
 

Definitivt. Det har vært den største og mest krevende utfordringen med hele bokprosjektet. Hva visste jeg i forkant, som en rendyrka grøftekantarbeider? Nada. 
Dette har vært learning by doing fra første dag.

Jeg skal ærlig innrømme at bokprosjektet er noe av det mest slitsomme jeg har gjort i livet. Etter mange år i Norsk Luftambulanse har jeg kjent på et enormt press – et ansvar for at både tekst og bilder skal være presise, etiske og troverdige.

Jeg har hatt netter med lite søvn og mye frustrasjon. Heldigvis har jeg hatt mentorer med tung erfaring, både medisinsk, redningsteknisk og flyoperativt. Og siden jeg sendte manuset til trykk, har jeg stort sett sovet godt igjen. Men man vet aldri. Jeg er mentalt forberedt på det verste. Kritikk kan spire opp av bakken som deformert sopp i Tsjernobyl. Der har jeg for øvrig vært. 

- Du valgte å selvpublisere boken. Hva lå bak den beslutningen, og hvordan opplevde du prosessen med å gi ut på egen hånd?

Det er faktisk et ganske interessant spørsmål. Og her er svaret: Ideen om et bokprosjekt var allerede sådd. Våren 2023 hadde jeg laget en grovskisse over boka, en kapittelstruktur, noen stikkord og kanskje ti prosent ferdig manus. I min naive verden.

Jeg brøt alle protokoller i bokbransjen. Printet ut en blekke på 40 sider med prosjektbeskrivelse, et par krigshistorier og noen kule bilder. Jeg visste at den vanlige prosedyren var å sende søknad og manus digitalt, men det var uaktuelt for meg. Så jeg booket hotellrom, dro til Oslo i april 2023 – og oppsøkte med største selvfølgelighet følgende forlag: Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm og Kagge. Uten avtale.

Jeg trodde det skulle bli lett match å få innpass med bokprosjektet mitt, så jeg gadd rett og slett ikke forholde meg til «systemet». Jeg hadde satt av en hel dag i Oslo til dette, og regnet med at det skulle bli plankekjøring å få innpass hos de store forlagene. Hvorfor skulle de ikke slippe meg inn? Jeg kom jo med en unik historie – en fortelling som aldri tidligere var publisert.

Men den gang ei.

Jeg klarte riktignok å passere første barriere hos Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm, og fikk kontakt «bak desken». Der leverte jeg fra meg mitt fysiske testmanus hos alle tre.

Så kom jeg til Kagge Forlag i Akersgata 45. Jeg ble stående ute på gatenivå og vente,  til en tilfeldig person var på vei ut. Da smatt jeg inn bak de lukkede dørene, tok heisen opp og fulgte skiltene. Plutselig var jeg «på innsiden». Ifølge skiltingen hadde jeg funnet rett sted, og før jeg visste ordet av det, sto jeg midt i lokalet der hele redaksjonen satt på møterommet og spiste lunsj. På småstresset trøndersk måtte jeg publisere mitt budskap for hele Kagge Forlag. En barmhjertig samaritan (jeg aner ikke hvem), tok ansvar og møtte meg, så jeg fikk til slutt lagt fram budskapet mitt og levert det premature mikromanuset.

2-3 uker etter Osloturneen min fikk jeg et brutalt avslag fra de fire største forlagene i Norge. Dvs. avslagene var mer eller mindre ikke begrunnet. Skal innrømme at «æ ble forbainna». Skjønte de ikke sitt eget beste? I ettertid viser seg at de antar kun 3-5 promille av debutanter. I ettertid kan jeg vel si at tilnærmingen og innsalgene mine kanskje ikke var de smarteste. Men jeg har alltid likt å gjøre ting på min egen måte. 
Jeg hopper kun når jeg har lyst til å hoppe.

Dette var i 2023. Spør du meg i dag, er jeg faktisk glad for at jeg gir ut boka på eget forlag, selv om det har kostet blod, svette og tårer. Og ikke minst penger. Totalsummen jeg har investert i prosjektet ligger på rundt 450 000 kroner. Bare trykk av den store, tunge boka på nesten 1,7 kilo per eksemplar, og et opplag på 2000 bøker, utgjør godt over halvparten.

Etter min mislykkede salgsturne skal jeg innrømme at lufta gikk litt ut av ballongen, og at jeg gikk i dvale med bokprosjektet mitt frem til nyttår 2025. Jeg hadde allerede opprettet kontakt med Hilde Kristoffersen via BoldBooks, som sakte men sikkert ble min redaktør og veileder. Noe jeg er svært glad for idag! Det finnes nok en del mindre forlag i Norge jeg hadde klart å selge meg inn til, men siden de fire store avviste meg tenkte jeg at dette skal jeg klare selv. 

Så langt har dette vært en suksess – rent bokmessig. Det beste med å gi ut på eget forlag er følelsen av full kontroll. Det er min bok. Jeg har bestemt alt selv, i tett og godt samarbeid med redaktør Hilde Kristoffersen, grafiker Kjetil Waren Johnsen og språkvasker Kristin Hide.

Nå gjenstår det viktigste: å få spredt det gode budskapet. Og det ansvaret ligger hundre prosent på meg.

Per dags dato har jeg forhåndsolgt rundt 840 bøker, primært gjennom sosiale medier. Det er jeg strålende fornøyd med – spesielt med tanke på at boka ennå ikke eksisterer fysisk, og at «ingen» egentlig har lest den.

- Hva har vært den største utfordringen i arbeidet med boken – enten under skrivingen eller i tiden etter utgivelsen?

2025 har vært en stupbratt læringskurve for min egen del, og det meste av tiden min har gått med til bokprosjektet, særlig etter at jeg sendte inn ferdig manus til trykking. Som sagt hadde jeg en grovskisse og hadde skrevet kanskje 10 % av manuset våren 2023. For første gang i mitt liv satte jeg meg et nyttårsforsett den 31.12.24. Boka må publiseres høsten 2025, og klarer jeg ikke det legger jeg ballen død. Det er fire år siden jeg pensjonerte meg som redningsmann, og jeg er pr. definisjon gått ut på dato. Jeg la derfor ut et innlegg på Facebook i mars, hvor jeg brukte store ord og skrøt av boka som skulle lanseres før jul! Jeg har alltid jobbet best under press, og på denne måten la jeg hodet på blokka. Og det ble suksess! Masse støtte og «forhåndsbestillinger» fra venner og kjente. «Failure was not an option» som det heter på spansk. Men det mest krevende med bokprosjektet er fasen etter innsendt manus. For det er nå det gjelder. Boka må synliggjøres og selges. Og som forfatter med eget forlag selges den primært via min egen hjemmeside: www.bcrescueman.no

 Jeg har skrevet den for Kari og Ola Nordmann, og for alle som bor i vårt langstrakte land. Det er verken en fagbok eller historiebok, men  ren og rå virkelighet fra hverdagen. Skrevet på et visuelt og folkelig språk, som jeg har lyst at flest mulig nordmenn skal få mulighet til å lese. 105 000 ord, 396 sider illustrert med over 200 
bilder fra virkeligheten. En stor og grafisk pen bok. Boka er snart levert på Forlagssentralen i Oslo, og den er registrert i Bokbasen og er også tilgjengelig via Ark og Norli. Når boka fysisk er tilgjengelig og blir sendt ut til de som har forhåndsbestilt, starter prosessen med å få oppslag i media og TV. Det er en krevende øvelse som 
også er ny for meg. Så hver dag er en skoledag i praksis. Når jula ringes inn håper jeg at førsteopplaget er utsolgt, og at jeg velfortjent kan slå meg på brystet og si: Vel gjennomført! 

- Til slutt: Har du noen råd til andre som ønsker å dele sine egne erfaringer eller historier med et større publikum?

Tja. Dersom du går svanger med en idé – en «baby» du kjenner vokser i magen, ikke vær redd for å bryte deg på. Alt er mulig, bare du har tro nok.

Mitt prosjekt startet rundt 2020, med en grov skisse. Siden har det sakte, men sikkert utviklet seg. Nå som boka straks er klar for levering, er sluttresultatet radikalt annerledes enn det jeg så for meg i starten. Og sånn må det være. En nyklekt fugleunge flyr nå på egne vinger.

Men vær forberedt på at det koster: Tid, krefter, frustrasjon og, om du gir ut på eget forlag, en god del penger. Men det er verdt det. Som jeg skrev på sosiale medier i høst da jeg lanserte boka med brask og bram:

Dersom jeg bare selger 200 bøker, inviterer jeg til tidenes dyreste bokbål på nyttårsaften 2025. En stor fest for å avslutte året, med brenning av restopplaget, fyrverkeri og bobler! Man må gå ned med flagget til topps.

Selvsagt håper jeg det aldri blir aktuelt. Men skulle det skje, vil jeg uansett være stolt over at jeg faktisk turte. Og det er det viktigste for meg.